Dagens intervjuobjekt...

...er visst MEG :) Så bare sånn at du vet det, så burde du faktisk ta en titt innom Normisjons nettside og lese dette!

Foto: Lillian Dombestein (Normisjon)

Og hvis du ikke får nok av skriveriene mine ved å lese bloggen, så kan du jo alltids stikke innom iTro.no også og lese dette her.

Og med det var dagens selvpromotering over for denne gang ;)

“Ynde svikter, og skjønnhet forgår”

(Ja, jeg vet at teksten er lang. Men jeg tror den er verdt å lese. Jeg tror nemlig ikke den kom fra mitt eget hode...)

Det er ikke til å unngå. Overalt hvor vi beveger oss forventes det at man ser opplagt og kvikk ut. Man skal komme nydusjet uansett tid og sted, og helst skal man ha vært innom frisøren også. Som jente merkes kanskje presset ekstra godt. Og jeg innrømmer gjerne at jeg er en av dem som påvirkes av dette.

Jeg kan ofte tenke om meg selv at jeg ikke er særlig forfengelig, siden jeg faktisk ikke brukte sminke før jeg begynte å studere. Men så slår det meg at jeg ikke har noe som helst å være stolt over på det området. For nå har jeg nemlig blitt en sånn sminkedukke, jeg også. En som ikke tør å vise meg utenfor døra uten å fikse litt på meg selv først. Og om jeg skulle våge meg til å kaste ut søpla en lørdagsmorgen, før jeg har funnet fram maskaraen, så gjemmer jeg meg godt inne i hetta på college-genseren. Jeg er akkurat like forfengelig som dem jeg kaster kritiske blikk mot på gata. Og det er til å bli flau av! Hvis det er noe som gir grunn til å gjemme seg inne i hetta, så er det nettopp dette. Hvordan i alle dager er det jeg har blitt?! Hvor er det jeg har fokuset mitt? Er det sånn det skal være? Hva skal det være godt for? Gud har jo skapt meg akkurat sånn han hadde tenkt at jeg skulle være!

Noen ganger hender det at jeg får tanker og bilder som jeg tror er fra Gud, og det vakreste bildet jeg har sett for meg kommer jeg aldri til å glemme. Jeg så et øyenbryn bli malt helt fra bunnen, på et hvitt papir. Hånden som malte brukte en syltynn pensel, og maleren var så inderlig nøye på at hvert eneste hår skulle plasseres akkurat på det perfekte stedet. Videre maltes det et øye, og deretter konturen av ansiktet. Og alt var så PERFEKT! Kunstneren visste nøyaktig hvordan han ville ha det, og han bruke laaaang tid for at det skulle bli som han ville. Til slutt kunne jeg se at det hadde blitt et helt fiks ferdig ansikt. Og det var så fantastisk pent, for jeg visste hvor stor kjærlighet som var lagt ned i hvert eneste penselstrøk. Det var som om jeg var maleren, som om jeg kjente hver eneste følelse han hadde mens han malte.

Deretter så jeg et bilde, som om det var en slags film, som liksom sveipet over alle land og nasjoner i hele verden. Det startet laaaangt tilbake i tid, til noen av de første samfunnene du kan tenke deg, og så gikk det framover mot tiden vi lever i nå. Det var som om jeg fikk se gjennom en kameralinse som ville vise meg alle mennesker som noen gang har eksistert på denne jord. Og jeg fikk stadige nærbilder av noen av menneskenes ansikter. Og jeg kjente at jeg fremdeles var maleren, jeg var inni tanken hans. Jeg kjente hvor glad jeg var i hvert eneste ett av de ansiktene og menneskene jeg så. For hver eneste én var så perfekt designet, med den største presisjon.

Det var da jeg skjønte hvor stor kjærlighet Gud har lagt ned i skapelsen av hver og en av oss. Han har designet oss med den dypeste kjærligheten vi kan forestille oss, og hver minste millimeter av oss er så nøye planlagt at vi aner det ikke! Gud har lagt sin sjel inn i å forme oss AKKURAT slik han ville at vi skulle være! Tenk om vi kunne fatte hvor stort det er! Om vi kunne fatte hvor fornøyd Gud er med det han har skapt! Med at hvert eneste mennesker på denne jord har blitt nøyaktig slik han tenkte det skulle være! Det knytter seg av intens glede inni meg ved tanken på det!

…Så hvorfor i all verden klistrer jeg på meg sminken?! Jeg aner virkelig ikke. Kommer jeg til å kutte det ut? Sannsynligvis ikke…

Men det jeg vet er at jeg ALDRI har grunn til å klage på noe av det Gud har skapt, for jeg er perfekt tenkt, malt og formet. Og det gjelder både på utsiden og på innsiden. Jeg trenger å lære meg at skjønnheten kommer innenfra, fra hjertet. Skjønnheten må forstås ut fra Guds øyne, og Han viser oss den innenfra. For kjærligheten sitter i hjertet, ikke i verken slitne eller sparklede ansikter. Den sitter i Guds hjerte og i den kjærligheten han boblet av da han tegnet oss.

Så fortsetter vi kanskje å sminke oss og kle oss pent likevel. Men når alt kommer til alt, så betyr kanskje ikke det noe. Det som betyr noe er om man skjønner i hjertet at man er skapt perfekt. For det er tross alt ikke det utvendige som betyr noe, det er det på innsiden. Og man må se skjønnheten bak det utvendige, skjønnheten som Gud la ned i deg når han skapte deg, for å forstå både utsiden og innsiden av det hele.

Derfor kan vi ikke legge grunnlaget for hvem vi er ut fra hvordan vi ser ut eller hvordan vi tror andre ser på oss. Vi må se oss selv med Guds øyne, og vite at den skapelsen han gjorde da han malte oss var perfekt, og det som Gud har kalt perfekt – det ER perfekt. Guds perfekthet må aldri undervurderes, for Han er over alt og alle, og den overgår alt det sminken noensinne kan dekke over eller forandre.

Så når årene setter sine merker på steder man ikke skulle ønske, så skal i alle fall jeg tenke på følgende kloke ord:

Ynde svikter,

og skjønnhet forgår;

en kvinne som frykter Herren,

skal prises.

La henne nyte frukten

av sitt arbeid;

der menneskene møtes,

får hun ros for sine gjerninger.

- Ordsp. 31:30-31

Jeg håper ikke jeg blir husket for hvordan jeg så ut, verken i går eller om femti år. Jeg håper jeg blir husket for at jeg levde livet mitt i Guds skjønnhet, i overgivelse til Ham. Jeg håper jeg huskes for mitt arbeid og min iver for Gud. Jeg håper jeg huskes for å ha møtt mennesker med Guds kjærlighet. Det er dét som skal sette spor, både i meg og i menneskene jeg møter.

Og dét er min bønn.

Amen.

Så satt vi her da...

Jeg har aldri vært spesielt begeistret for griser...

Spesielt ikke midt i EKSAMENTIDA!!! Arrrg!!!

Åherligelandsåsyktdetteer!!!!!!!!!

Gjett hva??!!!

JEG HAR NETTOPP BESTILT FLYBILLETTER

TIL ECUADOR!!!!!!!!

Det er faktisk så sykt å tenke på at jeg skjønner det ikke!!!

Men feiten heller!!!

Jeg skal tilbringe 3 aldeles nydelige uker i Ecuador i juleferien!!!

Mitt deilige, etterlengtede og lenge savnede Ecuador!!!

Å, du store gledesfrydefullefryktsomme tid!!!

Jeg tror jeg må ut og gi et stort smellkyss til den første jeg finner!!!!!!

Det her er bare HELT VILT!!!

Små dråper av livets gleder

- Jeg har endelig fått den nye, deilige Leeland-CDen i posten! Og jeg NYYYYYTER den! Den er rett og slett fabulicious!

- Oppgaven er levert, og jeg er dermed ferdig med alle oppgavene for dette semesteret og kan heretter kose meg med å bare lese pensum. Ikke feil!

- Kjerstin har tryllet frem nybakte brød som hun var villig til å dele! *Glis!*

- Min søte lille HP (som fremdeles ikke har noe navn...Tragisk, den er over et år gammel... Åpen for forslag!) har kommet trygt hjem etter et par ukers ferie på SIBAs verksted, og lever som bare det! Savnet var stort, og gleden er derfor enda større over gjensynet! Jeg har til og med fått oppover-pil igjen! Yey!

- Det snødde ikke da jeg gikk hjem fra skolen klokka 21 i kveld! Oh halleluuuja!

- Det er 9 dager til Kirk Franklin & co kliner til i IMI-kirken! And guess who else will BE THERE!!! Jepp, det er meg, det! =)

- Jeg er FRELST av NÅDE og ELSKET av Gud den Allmektige selv! It just doesn't get any better than that!!! =)

Skulkeren...

Joda, jeg er på forelesning for øyeblikket. Ehmm... Og som du skjønner følger jeg svært godt med...

Men jeg planlegger altså å skulke de resterende 2 forelesningene denne dagen byr på. Grunnen er at jeg brukte helgen til å gjøre cirka INGENTING, i stedet for å skrive oppgave. Så når fristen plutselig er ved midnatt i natt, må noe vike.

Pluss at jeg NEKTER å tasse opp til Blindern i denne hersens snøstormen som har bestemt seg for å drepe livslysten min!!!

Prestasjonsangst!

Jadda. Har det ikke vært problematisk nok å måtte gjøre sitt fornødne i samme bygg som andre sjeler før, så ble det ikke stort bedre i dag. Noen har nemlig hengt opp følgende bilder på do-veggen:

Hvem i all verden er i stand til å presse ut noen ting som helst med publikum? Og så på toppen av det hele - DE DER TO??!!! Kunne man ikke valgt noen i Shrek-sjangeren, kanskje??!! Eller i det minste lukket øynene på dem?

Kjenner at Grey's Anatomy aldri vil bli det samme igjen...

He knows too much!

And the winner izzzz....

I kveld slo MUF (Misjonssalens ungdomsforening) på stortromma med BASAR etter møtet. Bare å høre ordet bringer frem gamle minner fra barndommen på Ebeneser Bedehus. Om det var en felles nostalgi eller ganske enkelt NLMsk kultur som var årsaken, var det uansett stinn brakke. Og her snakker vi selvfølgelig loddsalg, løpende premieutdelere, skuffelser og gleder om hverandre, og ikke minst fruktkurver! Ingen basar uten fruktkurver! Punktum.

Som seg hør og bør kjørte man to runder med utlodding, og jeg kjente at irritasjon, konkurranseinstinkt og fristelsen til å kjøpe ALLE loddene til neste runde kom snikende når den ene premien etter den andre forsvant til mennesker som ikke var meg selv. Da første omgang var over, og jeg fremdeles ikke hadde fått utbytte for lodd-investeringen min, høynet jeg innsatsen til siste runde.

Det skulle vise seg å være lurt. Etter frustrerende mange tall som selvfølgelig lå like over eller under mine lodd, gikk det plutselig opp for meg at jeg var den stolte vinner av en deilig gulrotkake! Med MASSE glasur! Ohhhhh mighty joy! Her er skjønnheten:

Rimelig fornøyd med dagens fangst nærmet slutten seg, og én premie gjenstod.

Den siste STORE fruktkurven...

For å gjøre en lang historie kort; Dette bildet er tatt på kjøkkenet mitt nå i kveld:

Hihi!! =D

Og ja!! Jeg kan bekrefte at druer, pærer, banan og kiwi er undervurdert mat klokka 1 om natta!

Er han ikke søt?

Dette er min nye venn, Kalloween.

Han bor i kantina på MF, liker å spre glede til andre,

og titter ofte på folk (Han er akkurat som meg, med andre ord).

Ehh... Javel, okey da...

Han VAR min nye venn, PLEIDE å bo i kantina på MF,

LIKTE å spre glede til andre og TITTET ofte på folk.

Nevnte jeg forresten at han var søt?

Det var han.

Søt som marsipankake! ;)

Roses are red...

Violets are blue.

Teppefallsrosene til Kjerstin er verdens nydeligste,

and SO are you!

And you, and you, and you, and YOU!

Because you are created by the best artist of them all!

WOW!

Fest og basar!

Nåja, kanskje ikke basar, men fest er det i alle fall! Dobbel fest og glede, til og med! For dagen i dag rommer ikke mindre enn TO store begivenheter!

Begivenhet nummer 1:

CHRISTEL OTTERLEI FYLLER 23 ÅR!!! =)

Oh joy!!! Gratulerer sååå masse med dagen, snuppa!

Du bringer latter og glede inn i enhver situasjon, og

I DIGG YOU, you Queen of Hotness!

Grrrrr....!!

Begivenhet nummer 2:

Skitt steike! Lillesøster Marie har fått lappen! Grattis!

Nå blir det full krig om bilen når jeg kommer hjem, og veiene er definitivt ikke blitt tryggere siden sist! Heldigvis begynner hun å få god erfaring i å overleve kræsjing, så vi får håpe på det beste...

Hmm... Unnskyld meg, men HVEM har latt dette...ehh...vesenet... slippe løs bak rattet??!!

Eventyrprinsen ved Gastro

Det var en gang ei jente, ja, la oss kalle henne Ann Kristin, som vandret gatelangs på vei hjem en sen søndagskveld. Hun trasket og gikk, både langt og lenge, og lenger enn langt, og omsider kjente hun duften av Gastros kanelsnurrer og eksotiske soyasauser snike seg inn i nesens innerste rom. Hun motstod fristelsen til å bryte seg inn hos denne lokale delikatesse-sjappa etter stengetid, og fortsatte ferden mot det store lyskrysset.

En ukjent kvinne stod fanget bak sykkelen sin rett ved hushjørnet, og Ann Kristin måtte derfor ta et steg ekstra til siden. Samtidig så hun et par tunge bæreposer komme faretruende nær da et par andre mennesker også valgte samme fluktrute, dog i hennes motsatte retning. Takket være hennes snarrådighet unngikk hun sammenstøtet. I forskrekkelsens øyeblikk kastet hun blikket opp.

Det var da hun så dem. Øynene. De øynene. Blikket. Det uskyldige, varme blikket som borrer seg inn i enhver kvinnes sjel og ber deg om å gi opp alt. En eventyrprins' blikk, forsøkt gjemt under en stripete lue. Et blikk som stirret rett inn i hennes innerste dyp. Samtidig fylte stemmen hans hvert tomrom i hjertet hennes, og det var da det gikk opp for henne. Hun hadde sett ham. Hun kunne tatt på ham. Hun kunne hilst på ham. Hun kunne (kanskje, sånn rent hypotetisk og svært teoretisk sett) fått ham til å innse at han snart skulle passere stedet hvor kvinnen i hans liv bor. Christel, that is.

Men så var øyeblikket over. Muligheten var borte. Og Ann Kristin grep den ikke da den var der. Det kunne blitt de to for alltid. Hun og han. Christel og Alexander. Men Herr Rybak vandret uvitende videre... Og de levde foreløpig ikke lykkelig sammen alle sine dager.

Men...

ÅRRE HEITE, han veit ikkje ka han gjenge glipp ta!!

Freeeeeeedom!

Og DER var oppgaven levert! Hele to timer før fristen går ut! Nice! ;)

Så nå skal jeg nyte kvelden sammen med samboerne og en kopp te.

Forresten så er jeg ganske glad at man modnes med alderen...

For å si det sånn; 9. klasse er heldigvis et tilbakelagt kapittel:

Hjelpemegvel...

Alt man finner gjemt i en gammel PCs skjulte mapper!

Prioriteringer...

I dag prioriteres dette...

...på bekostning av dette...

Sånn går det når man somler og ikke skriver oppgavene sine når man fremdeles har massevis av tid til det... Fy skamme seg!

Tålmodighet er en dyd

Forrige uke kjøpte jeg meg en kjekk liten sak. Nemlig en skinnende rød avtalebok! Den er så perfekt at jeg får både ukontrollerte smilerykninger og heteslag om hverandre av å tenke på den. Jeg tuller ikke! Sjekk ut herligheten, liksom:

Problemet er at den er litt for ny. Den er nemlig for 2010... Sykt dårlig timing, med andre ord. Men siden det ble litt teit å kjøpe en for i år nå som det snart er jul og nyttår og hele "la-oss-ødelegge-julestemningen-med-å-begrave-butikkene-i-julestæsj-et-halvt-år-før-julaften"-pakka, så ble det som det ble. Jeg måtte bare ha den, for den var så fin. Nemlig.

Men greia er at jeg tror det skjedde en eller annen konstruksjonsfeil da jeg ble skrudd sammen, for jeg eier jo ikke tålmodighet på visse områder. Og dét er strengt tatt ingen fordel når man sitter der med en sinnsykt deilig og helt ubrukt avtalebok som fremdeles er helt unyttig i noen måneder til.

Jeg blir gaaaaal av å ikke kunne fylle den ut med masse kjekke planer og happeninger. I stedet sitter jeg her med en stygg SiO-studentkalender som bruker opp all skriveplassen min på å reklamere for Chateau Neufs uinteressante fyllafester, og den må jeg leve med resten av 2009. Er det rart folk finner på å bli bankranere og telefonselgere?! Kjenner at noen definitivt burde forske på den kausale relasjonen mellom årsak og virkning her...

Okey, den var kanskje litt langt ut på viddene den siste der. Faktisk så ser jeg nå at jeg er totalt ute og kjører. Men POENGET er... At jeg har et intenst, sterkt, overhengende og irriterende behov for å vite hva som skal skje på alle de blanke sidene i 2010-boka mi. Men vet jeg det? Nei. Kan jeg vite det? Niks. Hva gjør man da? Man venter...Tålmodig. Til tross for at nysgjerrigheten prikker meg så hardt på skulderen at jeg får blåmerker.

Heldigvis får jeg lov å tro at tålmodighetens pris er et par hyggelige overraskelser og nye lærdommer. Det er jo litt fint med helt tomme sider også. De er rene. Og ikke oppbrukte. Klare til å fylles når de kommer.

Det blir fint å fylle dem :)

"When no one is there to hold your hand,

when all you know seems so far away

and everything is temporary,

rest your head;

I am Permanent!"

(C) David Cook

Tenk så fint det hadde vært

om jeg bare kunne pekt og sagt: "Den tar jeg, takk!"

Lei av kvisene dine?

Se denne, så får du nok et nytt perspektiv på saken...

Akk...

Ja, jeg skriver da altså bokreferat. Som i bunn og grunn går ut på å lese 10 sider og gjenfortelle dem på ca. 1000 ord. OG, hehe, jeg har ikke lov å mene noen ting som helst om det jeg skriver... I hvertfall ikke skrive ned det jeg i såfall måtte mene :P Jeg trenger rett og slett nesten ikke tenke!

Anyway... Jeg har tre stykker av denne typen bokreferater å skrive. Og DET burde strengt tatt ikke være den største kunsten i verden. Hadde jeg bare ikke hatt internett... ARRGG!!!

Led oss ikke inn i fristelse...

Bukseløs!

Ohh noo!!! Hvem har stjålet den nye buksa mi?!! Jeg finner den ikke i skapet mitt...! Og ikke i skittentøyskurven... Og ingen andre steder heller! Serrrrrriøst!!! Skjer med det da...?

Har du knabba buksa mi??!

HVOR ER DEN???